Her ved generalkonsulatet i Murmansk begynte vi med praktikanter i fjor etter å ha ryddet plass på våre ellers velfylte kontorer, og vi har nå hatt 3 praktikanter hos oss fra både sør og nord. De fleste som melder seg er studenter i sluttfasen av sine studier, men også uteksaminerte . Vårt siste tilskudd er imidlertid en litt annen kategori, en kollega fra Kunnskapsdepartementet som skal ”brøsje opp” sin russisk og ta med ferske inntrykk hjem til sitt Russlandsarbeid. I tillegg til obligatoriske praktikantoppgaver som nyhetsdigest, språkopplæring, assistanse ved besøk osv, fant Torlaug også tid til å føre en logg over sine inntrykk og interessante tildragelser i en annen kultur og virkelighet. Dermed demonstrerte hun også et ikke lite talent for observasjon og gode beskrivelser.
Torlaugs logg er altså ikke av mer privat karakter enn at hun har gitt meg tillatelse til å dele med dere noen av hennes inntrykk fra en tur til Arkhangelsk – i følge med ingen ringere enn Mr. Barents himself, Torvald Stoltenberg.
Torlaug har ordet:
” Arkhangelsk er en gammel by, litt større enn Murmansk, og ligger på sørøstkysten av Kvitsjøen ved munningen av elven Dvina, i vikingenes Bjarmeland. Før St. Petersburg ble grunnlagt i 1703 var Arkhangelsk Russlands største havneby.
Først måtte jeg komme meg frem med melkeruta. Mange nordmenn er skeptiske til å fly med det to-motors propellflyet, men jeg ble beroliget med at flytypen er godkjent for flyvning til Norge og at generalkonsulen selv har fløyet ruten. Det var imidlertid ikke så oppmuntrende når sekretæren som skulle bestille billetten for meg tilbød seg å ordne med ekstra forsikring ... Vel, flyturen gikk helt fint, selv om jeg raskt skjønte at jeg ikke behøvde å ta av meg ytterjakken underveis –Spyposer ble utdelt før avgang og landing.
Framme i Arkhangelsk ventet bussen som skulle bringe oss til hotellet, og aller fremst satt Thorvald Stoltenberg i sin topplue og hilste på alle som gamle kjente. Grunnen til at jeg reiste til Arkhangelsk akkurat da var nettopp Stoltenberg: han skulle utnevnes til æresdoktor ved det nye nordlige (arktiske) føderale universitetet (
NArFU) ! Ved blant annet undertegningen av Kirkenes-erklæringen i 1993 regnes Stoltenberg som Barentssamarbeidets far. I tillegg til delegasjoner fra GK og UD kom det en stor gruppe fra Universitetet i Tromsø, som nylig har undertegnet en samarbeidsavtale med NArFU.
Æresdoktoreringen ble gjennomført med pomp og prakt, jublende studenter og kammerorkester. Iført svart kappe og rar hatt kunne godeste Thorvald flydd rett inn i en Harry Potter-film. Etter at takketalen var avholdt, gikk det slag i slag med ulike møter. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle delta på, og etterhvert som alle gikk hver til sitt, ble valgmulighetene redusert til ett alternativ: å delta på et møte om medisinsk forskningssamarbeid. Den norske delegasjonen til dette møtet viste seg å være svært liten, egentlig bare rektor ved UiT Jarle Aarbakke. Jeg spurte ham om det var greit at jeg deltok på møtet, og innrømmet at jeg ikke var kjent med dagsorden. Aarbakke forsikret meg om at det var helt i orden, og at heller ikke han ante hva møtet skulle handle om. Tredjeperson i delegasjonen ble Aileen Espiritu, leder av Barentsinstituttet i Kirkenes. Russerne på sin side stilte med nesten 15 delegater, og hadde seriøse samarbeidshensikter.
Det ble flere møter på NArFU, knyttet til blant annet sjøfart, fiske, urfolk, likestilling og arbeidsrett, barns rettigheter, biodiversitet, mijøvern mm.
Oppholdet i Arkhangelsk ble avsluttet med middag på restauranten Bobroff, som har eget øl-bryggeri utenfor byen. Det ble en lang forestilling. Som vanlig var det innledningsvis ulike kalde forretter: røkt fisk, kaviar, skinke, spekemat, skalldyrsalat, marinert sopp, egg, grønnsaker osv osv. Bare denne delen av måltidet tok tre-fire timer, og det var ikke få skåltaler som ble holdt. Jeg fikk inntrykk av at alle de tilstedeværende holdt minst én tale hver. Etterhvert spilte bandet opp til dans, og hva kunne jeg gjøre når den omskolerte atomubåtkapteinen kom og ba opp til dans? Det gikk da rundt og rundt på et vis; jeg angret bare på at jeg hadde på både fleece-jakke og stilongs, for det ble raskt temmelig varmt i lokalet (ute var det under minus 30). Så, langt om lenge kom endelig hovedretten, for dem som ikke hadde forspist seg på forrettene. Det ble en sen kveld...
... og på morgenflyet tilbake til Murmansk/Tromsø var det stille.