Dette blogginnlegget er skrevet av generalkonsul Jon Elvedal Fredriksen i Murmansk for regjeringen.no sin Norge i verden-side, og ble publisert der 18. april.
Og først en oppklaring. Når en europeer sier ”Arktis” mener han omtrent det samme som når vi i Norge sier ”nordområdene”, det vil si.... altså, eeh.
Utenriksminister Støre forteller historien om da en tysk politiker på ett av hans nordområdeforedrag rundt omkring 2006 lurte på hva utenriksministeren siktet til, for han visualiserte som regel nordområdene som ett eller annet sted i Scleswig Holstein.
Det gjelder med andre ord å nyansere debatten, og det var i den moderne norske nordområdepolitikkens barndom, altså mellom 2005 og 2007,et problem. Både State Department i Washington og EU-parlamentet tenkte betydelig mer på isfjell og isbjørn enn vi gjorde i Norge da vi forsøkte å få i gang et internasjonalt engasjement rundt muligheter og utfordringer i nord. Men vi hadde for så vidt heller ikke de nordschlesvigske flatbygder umiddelbart i tankene, selv om Berlin virket som en logisk samtalepartner på linje med andre utvalgte hovedsteder.
Det som har skjedd siden er interessant: alle de 8 faste medlemmer av arktisk råd+ EU har eller holder på å lage sin egen strategi for nord. De fleste bruker ordet ”Arktis”, men definerer det ikke nødvendigvis veldig snevert eller presist. Norge har produsert 3 større strategidokumenter, uten en presis geografisk , politisk eller klimamessig definisjon, men i motsetning til for 5-6 år siden synes ikke dette å være noe problem, og avstedkommer heller ikke lenger noen debatt. Hvorfor?
Det ville være galt å påstå at alle andre har overtatt norske synspunkter, men utgangspunktet for debatten har i hvert fall nærmet seg det vi opprinnelig benyttet i den norske strategien, nemlig en tematisk diskusjon. En komparativ studie fra en forsker på IFF av alle de foreliggende arktiske strategier viser nemlig at samtlige dokumenter fokuserer på tematiske bolker og politisk/økonomiske problemstillinger snarere enn geografi, det være seg topografisk eller politisk. Unntaket er at de alle, inkludert den norske har fokus på regional utvikling av egne nordområder, og her er enkelte av våre naboer mer presise enn oss på hvor sørgrensen går, for å si det slik. Men som en russisk forsker bemerket: Skulle man ta den russiske arktiske strategi på ordet så omfatter den 60% av territoriet og skjærer så vidt klar av den transibirske jernbane, men problemstillingene som behandles er i høyeste grad knyttet til nord.
Et annet interessant funn hos IFF, slik det ble lagt frem på en konferanse i Murmansk nylig er altså at alle, både de 5 statene som grenser til Polhavet og de øvrige interessenter fokuserer på økonomisk utvikling, klimaendringer, ressursforvaltning og bosetting. Militærstrategiske overlegninger om nordområdene er i beste fall sekundært i strategiene, selv om alle, også den norske, naturligvis har skrivninger om suverenitetshåndhevelse. Det er ikke spenning, men energi og dynamikk som står i fokus.
Dette kan man forsikre seg om selv. Alle de nevnte strategier for nordområdene er offentlig tilgjengelige på sidene til de ansvarlige departementer i sine land og EU-kommisjonen. I Norge er det UD, i Russland Regionalministeriet. For de som fremdeles tenker på Arktis som et område for kappløp og potensiell konflikt er de omtalte strategier oppklarende lesning - heldigvis.