MED KREML SOM NABO
Povarskaja ulitsa – Kokkegaten – ligger i hjertet av Moskva, bare en kort spasertur fra Kremls murer. I likhet med andre gater i området – Dukgaten, Knivgaten, Brødgaten – fikk den sitt navn etter de yrkesgruppene som bodde her og hadde sitt virke i Kreml. Området lå i byens utkant da Simon Søylehelgenens (født ca. 390, død 459) kirke på hjørnet mot Novyj Arbat ble bygd på slutten av 1670-tallet. I denne kirken ble grev Sjeremetjev i 1801 viet til den livegne skuespillerinnen Praskovja Zjemtsjugova – Perlen – og her gikk forfatteren Nikolaj Gogol til gudstjeneste. Kirken var stengt i sovjettiden, men er nå restaurert og i full bruk. Hver søndag kl. 0910 kaller klokkespillet til messe.
Etter hvert ble kjøkkenbetjeningen erstattet av adel og storborgere; Lev Tolstoj nevner Kokkegaten og dens adelige beboere flere ganger i den store romanen om den franske invasjonen i 1812, Krig og fred. De trehusene som stod der ambassaden i dag ligger, forsvant i bybrannen i 1812. Ikke lenge etter begynte man imidlertid byggingen av kjøpmannshus på tomten. Opprinnelig bestod eiendommen av to separate bygninger. I 1879 overtok så den velstående handelsmannen og æresborgeren Mitrofan Semjonovitsj Gratsjov eiendommen og satte snart i gang arbeidet med å bygge ut og forene de to bygningene til ett palé. Arbeidet ble utført under ledelse av arkitektene P.P. Zykov og G.A. Kajzer og var sluttført i 1888/89. Mot slutten av 1800-tallet var historismen fremherskende innen europeisk arktitektur med sin gjenopplivning av eldre perioders stiluttrykk; elementer av barokk, renessanse, rokokko, neoklassisme kunne opptre i skjønn forening. Både bygningens interiør og eksteriør er et utpreget eksempel på denne arkitektoniske stilarten. Fasaden er utsmykket med bruk av klassiske elementer. Midt på fasaden er det plassert en oval med huseierens monogram i kyrilliske bokstaver: MSG. Ambassaden gjennomførte en fullstendig oppussing av fasaden mot Kokkegaten i 2008.
ISKALDT PÅ VINTERSTID
Mitrofan Simjonovitsj døde i 1899, men huset var i familiens eie fram til den bolsjevikiske revolusjonen i 1917. Det er kjent at bygget deretter tjenestegjorde som lasarett for tyske internerte fra 1921 til 1925 og deretter ble brukt som boliger for den tyske ambassadens ansatte fram til krigsutbruddet i 1941. Dokumentasjonen fra denne perioden er mangelfull, men det er kjent at de større rommene ikke lot seg varme opp og det må derfor ha vært en heller tvilsom fornøyelse for de tyske diplomatene å bebo huset vinterstid.
Den norske ambassaden flyttet inn i huset i 1944. Norge og Russland hadde hatt diplomatiske forbindelser fra 1905 til 1918 med den norske legasjonen i den daværende hovedstaden St.Petersburg. Etter at de diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 1924, ble legasjonen etablert i Moskva. Fram til at Sovjetunionen brøt forbindelsene til den norske eksilregjeringen i London i mai 1941 som følge av Molotov-Ribbentrop-pakten, holdt legasjonen til i Pretsjistenskij Pereulok 9, der den danske ambassaden i dag ligger. Norsk sendemann i hele perioden fra 1924 til 1939 var Andreas Tostrup Urbye.
NORSK-SOVJETISK BYTTEHANDEL
Etter det tyske overfallet på Sovjetunionen i juni 1941 ble forbindelsene raskt gjenopptatt, og den daværende ambassadør Rolf Andvord inngikk avtale om leie av Kokkegaten 7 (som på det tidspunkt bar den gamle bolsjeviken Vorovskijs navn) til den norske utenriksstasjonen som nå ble oppgradert til ambassade. Avtalen er basert på at de to landene på gjensidig basis disponerer tidligere tyske diplomatiske bygg, den russiske ambassaden i Oslo holder til der den tyske legasjonen lå i 1940. Kokkegaten er dermed fortsatt den russiske statens eiendom, på samme måte som den norske stat eier den russiske ambassadens bygning. Samtidig tar norske myndigheter seg av og finansierer vedlikeholdet, naturligvis i nært samråd med de ansvarlige russiske myndigheter.
Som norsk ambassade har Kokkegaten 7 vært gjennom mange forskjellige perioder. Ambassadens ansatte har tidvis ikke bare arbeidet, men også bodd her med sine familier. Barn er født i bygget, og her har noen av de dramatiske spionskandalene fra Den kalde krigens tid funnet sted. Tidvis har bygningen vært preget av en mangel på vedlikehold som fikk ambassadør Oscar Gundersen i 1958 til å kalle det «dette skaberakket» med løse parkettstaver og dårlige sanitærforhold. Oppvarmingen har i perioder vært et så stort problem at pels var en nødvendighet i representasjonslokalene på de kaldeste vinterdagene.
NESTEN OFFER FOR RIVNINGSBØLGE
På 60-tallet var det alvorlig fare for at bygningen kunne gå tapt i den store rivningsbølgen som ble gjennomført i området etter ordre fra Nikita Khrusjtsjov. Hensikten var å gi det sovjetiske Moskva en paradegate som kunne speile framskrittet og kappløpet med de kapitalistiske landene. Rivingen ble stanset etter protester blant annet fra den kjente og innflytelsesrike maleren Ilja Glazunov (f. 1930) og kirken og ambassaden ble bevart. Mange praktbygg gikk imidlertid tapt og ble erstattet med de over 20 etasjer høye murblokkene langs den tungt trafikkerte Novyj Arbat. Simon Søylehelgenens kirke, Kokkegaten 7 og den svært nærliggende boligblokken gjenspeiler dermed innenfor et lite område lange linjer i russisk historie.
SKABERAKKET SOM BLE TIL HERSKAPSHUS
Ambassaden framstår i dag som et vakkert, velholdt og velfungerende bygg. Etter omfattende restaureringsarbeider i 2000 -2001 er representasjonslokalene ført tilbake til sin originale prakt, og er i dag et av de flotteste eksempler på historisme som byggestil i Moskva. Russiske myndigheter har gitt bygningen offisiell status som verneverdig.
De flere tusen russiske og norske gjestene som besøker ambassaden hvert år, kommer inn gjennom gjesteinngangen mot Kokkegaten og går opp den praktfulle marmortrappen til annen etasje forbi husets originale skulpturer. Rett inn fra trappeavsatsen ligger ambassadørens kontor, som i dag mest brukes i representasjonssammenheng. Kontorets utsmykking er dominert av klassiske elementer og er utsmykket med et landskapsmaleri (1859) av Vestby-kunstneren Erik Bodom (1829 – 79) og et Dostojevskij-portrett (1921) av Hugo Lous Mohr (1889 – 1970). Kontoret inneholder også to originale selvportretter av Fridtjof Nansen, det ene gitt av Nansen til Aleksandra Kollontaj – Sovjetunionens første ambassadør til Norge – i 1925 og fra henne videre til ambassaden i 1945. Det andre er en gave fra professor i kunsthistorie Marit Werenskiold. Den praktfullt utsmykkede peisen er i stadig bruk.
EN HISTORISK OG ARKITEKTONISK SKATT
I den spektakulære Speilsalen løftes blikket mot de forgylte lyskronene og takmaleriet (S. Jaguzjinskij 1888-89). I hjørnene har den stolte byggherre etterlatt en kyrillisk G. Rommet brukes hyppig til større buffetmiddager for norsk næringsliv og kultur. Ved det årlige julebordet for den norske kolonien sitter 120 gjester til bords i salen før den ryddes til dans. Bechstein-flygelet er blitt spilt på av Sergej Prokofijev, som var en hyppig gjest hos ambassadør Andvord, og av Aleksander Rybak 17. mai 2009, direkte etter seieren i Melodi Grand Prix.
Fra Speilsalen kommer man inn i den grønne Gullsalen, der taket er dekorert med florlette skyer og malerier av de fire årstider. Det vakkert restaurerte møblementet måtte etterlates da Norges siste generalkonsul i Arkhangelsk Arnold Wicklund i 1938 i all hast forlot Sovjetunionen for å unngå arrestasjon. Norge hadde da vært representert i byen siden 1785 og er siden høsten 2010 igjen på plass med et honorært konsulat.
Den røde peisstuen er kanskje residensens mest harmoniske rom. Gratsjov-familiens forgylte monogram med kyrillisk G og speilvendt G pryder veggene sammen med grafikk av Edvard Munch og Kaare Espolin Johnson.
OLAV DEN HELLIGE I RUSSISK IKONDRAKT
I spisesalen kan det dekkes til 24 personer ved ett bord og 40 ved runde bord. Rommet brukes hyppig til arrangementer i forbindelse med de tallrike norske delegasjonsbesøkene til Russland og til faglige samtaler med ambassadens kontakter innen politikk, økonomi og samfunnsliv. I spisesalen er det også en nisje med ikoner, i pakt med den gamle russiske tradisjonen at enhver stue skal ha et ikonhjørne. Sentralt her er det store ikonet av Olav Haraldsson den hellige, kongen som fullførte kristningen av Norge. I 1028 søkte Olav tilflukt hos Jaroslav den vise av Kiev, før han i 1030 dro tilbake til Norge og falt i slaget på Stiklestad. Olav ble kanonisert før det store skismaet mellom den katolske og ortodokse kirken i 1054 og tilbes som helgen av begge kirker. Ikonet er malt i 2003 på oppdrag av daværende ambassadør Øyvind Nordsletten av Valerij Fedorov i klosteret Svjato-Troitskaja Sergijeva Lavra utenfor Moskva. De fleste av de øvrige ikonene i nisjen ble etterlatt på ambassaden av den russiske ansatte Vera Nikolajevna Ledovskaja. Hun ble arrestert av Stalins hemmelige politi ikke lenge etter krigen og det ble senere kjent at hun omkom i en konsentrasjonsleir.
ROMMER NORGES STØRSTE VISUMAVDELING
I forlengelsen av representasjonslokalene i bygningens annen og tredje etasje ligger ambassadørens private embetsbolig. Rommene her er funksjonelle og uten representasjonsdelens utsmykning. I residensens første etasje holder i dag ambassadens visumavdeling til. Ambassaden i Moskva er den norske utenriksstasjon som utsteder flest visa, årlig nær 30.000. I tillegg rommer første etasje ambassadens kultur- og informasjonsavdeling, som blant annet holder til i en tidligere spisestue med vakre takutsmykninger.
FORVANDLET FRA STALL TIL KANSELLI
Den som går inn porten inn på ambassadens indre område, vil først passere et vakthus oppført i 2010-11 og deretter komme inn på gårdsplassen som i sommerhalvåret opparbeides til en vakker, liten park. Her finner den norske koloniens årlige 17. mai feiring sted. Foran inngangen til ambassadens kontorbygning (kanselli) står Knut Steens skulptur Aurora, støpt i bronse. Kontorbygget har et bruttoareal på over 1.400 m2 over tre plan. Ambassaden hadde lenge et akutt behov for bedre kontorforhold og allerede på 1970-tallet begynte drøftelsene om bygging av et nytt kanselli der den gamle stallen og uthuset (sarajen) stod. Det ble en langvarig og komplisert affære, men i 1996 kunne bygget tas i bruk. Den gamle sarajens fasade ble i størst mulig grad søkt gjenskapt i det nye bygget. Ambassadens bygningsmasse i Kokkegaten 7 fremstår dermed som en helhet som forener residensens kulturhistoriske betydning med de kravene som dagens omfattende diplomatiske arbeid stiller.