Politikk

Politiske partier representert i parlamentet (totalt 131 mandater)

Innenrikspolitikk

Regimets hardhendte håndtering av demonstrasjonene som fulgte det omstridte presidentvalget i mars 2008 har vært et av de mest kontroversielle spørsmålene innenrikspolitisk i Armenia. Regjeringens vilje våren 2011 til å imøtekomme tre hovedkrav fra opposisjonen (sette fri de som fortsatt satt fengslet etter presidentvalget i 2008, igangsette en ny undersøkelse av myndighetenes håndtering av demonstrasjonene og garantere opposisjonens adgang til å demonstrere i sentrum av Jerevan), samt vilje til å gå i dialog, gir imidlertid en mulighet for at Armenia nå kan legge henelsene i 2008 bak seg.

Opposisjonen og en betydelig del av den armenske befolkningen anser valgresultatet fra 2008 som illegitimt og nyvalg til parlament og president har vært et hovedkrav. Man har likevel ikke lyktes å samle større folkelig oppsluting om kravet, og fokus rettes nå primært mot det ordinære parlamentsvalget, som finner sted i mai i år. Den svake og splittede opposisjonen utgjør imidlertid i liten grad en trussel mot det sittende regimet, og det forventes at det sittende regimet vil vinne valget. Regjeringskoalisjonen har i dag absolutt flertall i parlamentet, og bare ett av de partiene som regnes som reelle opposisjonsparti lyktes i å få plass i parlamentet ved valget i 2007. Det viktigste opposisjonspartiet utenfor parlamentet er Armenian National Congress (ANC).

Armensk samfunnsliv mangler fremdeles en rekke demokratiske grunntrekk. Armenia har gjennom hele sin selvstendighetsperiode måtte tåle internasjonal kritikk for sin gjennomføring av politiske valg. Det er bekymring knyttet til forsamlings- ytrings- og pressefriheten. De fleste etermedier er underlagt statlig kontroll (om ikke nødvendigvis statlig eierskap) og/eller selvsensur.  Videre er en utbredt korrupsjon hos offentlige myndigheter, inkludert innen retts- og regjeringsapparatet, samt den tette sammenvevningen mellom økonomi og politisk makt et hinder for demokratisk utvikling.

Den store diasporaen av armenere i land som Russland, USA og Frankrike bidrar med betydelige midler til armensk økonomi, men er i mindre grad engasjert i innenrikspolitiske spørsmål. De viktigste spørsmålene for diaspora-armenerne i USA og Frankrike er kampen for å få anerkjent drapene på armenere i 1915 i Det ottomanske riket som folkemord. De protesterte derfor mot at tilnærmingsprosessen til Tyrkia ikke hadde anerkjennelse av folkemordet som en forutsetning.

Utenrikspolitikk

Armenias utenrikspolitiske handlingsrom er svært begrenset, og landets isolasjon gjør det svært sårbart for regional ustabilitet. Med stengte grenser til Aserbajdsjan og Tyrkia som følge av Nagorno-Karabakh-konflikten er Georgia hovedveien armenerne har ut av eget land. I tillegg spiller den korte grensen til Iran nå en økende rolle i transport av personer og varer inn og ut. En evt normalisering av forholdet til Tyrkia vil ha potensial til fundamentalt å endre dynamikken i utenrikspolitikken, men situasjonen er for øyeblikket fastlåst, og muligheten til videre fremskritt i overskuelig fremtid synes små. Forhandlingene med Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh fortsetter, men det er p.t lite som tyder på et snarlig gjennombrudd i forhandlingene. Armenia søker å utvikle et sterkere økonomisk samkvem med statene i nærområdet, særlig Georgia og Iran.

Russland er Armenias fremste strategiske partner. Båndene mellom de to landene er historiske og sterke, og det er hyppig politiske kontakter. Russland har gitt Armenia militær og politisk støtte i konflikten med Aserbajdsjan om Nagorno-Karrabakh. Russisk økonomisk tilstedeværelse i Armenia har økt jevnt de siste årene. Armensk avhengighet av Russland på energiområdet er periodevis en kilde til spenninger mellom de to land. 

Armenia ønsker tettere politisk og praktisk samarbeid med NATO, men ønsker ikke medlemskap. Landet deltar i NATOs PfP og bidrar med styrker til ISAF. Armenia er en del av EUs Naboskapsprogram og inngår i EUs østlige partnerskap. Forhandlinger pågår om en assosieringsavtale som skal erstatte PCA-avtalen. Naboskapsprogrammet har avstedkommet en del gode prosjekter innen demokratibygging og menneskerettigheter. På energisiden har EU bidratt til kompetanseheving innen energiøkonomisering og behandling av radioaktivt avfall. Det er likevel klart at armenerne i mindre grad sikter seg inn mot EU enn mot Russland